Magien i å endre eget narrativ

Publisert

Mange av oss vandrer gjennom livet og lar hendelsene vi opplever underveis få lov til å lagre seg i minnene våre slik de selv ønsker det.

Basert på tidligere opplevelser i livet, verdenssyn og humøret ditt den dagen så absorberer vi livet og lagrer tankene våre deretter. Slik ligger de ofte urørte til de bevisst eller ubevisst dukker opp og enten blir tenk på eller brukt som grunnlag for videre tolkning av livet.

Hva om vi aktivt tok del i denne lagringen og bevisst dirigerte hvordan vi ønsker å huske en gitt opplevelse?

La meg komme med et eksempel fra mitt eget liv:

Barndommen min har ikke vært den letteste, altså ble minnene av den heller ikke spesielt lette å tenke på. Det føltes bare mørkt og trist, minnene var oppslukt av vonde opplevelser.

En dag bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg ønsket ikke lenger å utelukkende ha hatt «en dårlig barndom». Jeg tenkte at det må vel være mye mer til min historie enn dette. Barndommen min har jo ikke utelukkende vært vond.

Disse tankene ble til et indre prosjekt for meg. Jeg begynte å bli veldig bevisst hvordan jeg selv tenkte da jeg mimret omkring barndommen min. Jeg gikk aktivt inn for å trekke frem positive, gode minner. Lette de frem og fokuserte på de. Familiemedlemmer jeg var glad i, minnene jeg hadde sammen med de, etc.

Jeg jobbet så hardt med dette at jeg en kveld mannen min og jeg snakket sammen presterte å si «ja, vi som har hatt en fin barndom…». Altså… Hæ? Jeg måtte stoppe meg selv og le! Jeg hadde genuint i det øyeblikket oppfattet meg selv som en person med en fin barndom!

Jeg hadde altså jobbet så hardt mentalt for å endre mitt eget narrativ at de minnene som nå sto tydeligst foran meg – det var de gode minnene! Og derfor ble også min automatiske tanke at barndommen min hadde vært en god en.

Om ikke det der er ren magi, så vet ikke jeg…

Det handler ikke om vrangforestillinger, livsløgner eller å fortrenge minner. Det handler om å være selektiv og ta tak i hvilke minner som blir vernet om, trukket frem og gitt næring for videre vekst. Ikke gå på autopilot, men bli bevisst hva du velger å trekke frem og fokusere på… det konstruktive eller det ødeleggende?

Et annet eksempel for meg er fødselen til datteren min. I utgangspunktet var det en såpass traumatisk opplevelse at jeg nektet plent å bli minnet på det i det hele tatt, det fikk meg bare til å gråte. Etter en tid bestemte jeg meg for at dette går ikke! Jeg vil jo huske dette! Dette er et så stort og fantastisk vakkert øyeblikk for barnet mitt og meg at dette kan jeg ikke presse langt bak i hodet og fortrenge. Jeg bestemte meg derfor for å jobbe hardt med dette minne. Huske på absolutt alt det gode. Som det første, fantastiske skriket til datteren min, de ufattelig nydelige øynene hennes og hvor utrolig sterk jeg hadde vært som kom meg igjennom alt sammen. Det var disse minnene jeg valgte meg ut og jobbet hard for å holde fokus på. Hver gang minnet dukket opp hentet jeg frem og fokusert på disse delene av det. Og nå… Nå er det et kjært minne for meg som ligger godt i hjertet mitt. Jeg husker de vonde tingene også, men de ligger bak et slør av kjærligheten jeg også fikk oppleve den dagen. Heldigvis.

Dette er min oppmuntring til deg om å gjøre det samme. Jobb med ditt narrativ. Noen ganger er det lett, noen ganger er det ufattelig vanskelig. Men det er en vakker magi når vi får det til.

Og du… Skriv gjerne om det <3