Hvordan komme i gang med skriving når du ikke har noe å skrive om

Publisert

Jeg skriver dette på mandag 16. mai. Ungene er avgårde i barnehagen med praktisk pentøy siden de skal feire 17. mai, men også leke og ha det gøy. Jeg har til og med reist etter for å levere ett flagg vi glemte å sende med eldstemann. Tom Erik har handlet inn mat til 17. mai, og helgen har i grunn vært kjempefin med besøk av tante, fettere og venner fra barnehagen. Så jeg hadde en god følelse da jeg la meg i går. Helgen hadde vært kjempefin. Så er jeg likevel urolig nå…

Jeg skal skrive i 10 minutter, for jeg har satt av tid til det. Bestemt meg for det. Det er bra for meg. Jeg vet det blir godt for meg, for jeg vet hvor godt det er etterpå. Men jeg har ikke noe å skrive om, og hjernen er jo på ingen måte tom. Det er snarere kaos inni der. Så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Så da begynner jeg sånn her når klokken begynner å telle ned mine 10 minutter: 

I dag er det kaos i hjernen.  Så jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Det føles som hjerne er svøpet i tåke. Svøpet, kan man si det? Uansett, det er noe som trykker og som skaper uro i meg.

Så begynner jeg å skrive på hvorfor det er sånn. 

Det er tusen tanker. Tørketrommelen går og går med oppgaver i hodet. Jeg kjenner i kroppen at jeg er skikkelig urolig.  Det er litt som en tåke i hodet for det er så mye å ta tak i, at nisselua har begynt å gå nedover. Så det virker som jeg prøver å gå fra kaoset i hodet mitt, men da vet jeg at det ikke blir borte. Det blir bare mere stress for meg, for da føler jeg at jeg ikke har fått til noe i dag, også prøver bare de tankene å banke på døra resten av dagen. 

Så kjenner jeg at jeg må gå litt dypere i dette. 

En veldig viktig del på oppgavelista mi.

Jeg er overveldet. Hva kan det være? Jeg føler at det er noe jeg må skynde meg med. Men hva er det? Jo, jeg tror det er en veldig stor oppgave som jeg gjerne skulle ha gjort ferdig. Så det er egentlig bare en STOR oppgave som blir kasta rundt i tørketrommelen min nå… Også er det ikke opp til meg å få den ferdig. For jeg har sendt den videre for å få feedback, og jeg sendte den bare for et par dager siden (altså på fredag). Så det er usannsynlig at noen kan ha rukket og faktisk gå gjennom den og skrive ned notater til feedback. Så selvom jeg har oppgavelisten min foran meg, og den er fylt ut på en oversiktelig måte, så mangler den noen under «Dette kan jeg ikke gjøre noe med» akkurat nå. Eller i dag. Så den oppgaven må inn der. Den er in progress, men nå må jeg vente til jeg får tilbakemelding. Jeg kan etterspørre den, og respektere at det trengs tid til å gå gjennom, også kan jeg spørre igjen i morgen om å få tilbakemelding om det kan være mulig å bli ferdig til onsdag (i dag er det mandag). Da er det to ting jeg kan gjøre 1) skrive opp oppgaven på at jeg ikke kan gjøre noe, 2) sette oppgave på oppgaver for i morgen at jeg skal følge opp for å høre om det er realistisk med frist dagen etter. 

Okei, nå føler jeg meg bedre. Tåken har lettet. Nisselua er av. Jeg kan starte arbeidsdagen.

Det var 10 minutter. Hodet mitt er tømt, og jeg skal legge til to ting på oppgavelisten min. Jeg har landet i meg selv. 

God arbeidsdag fra meg!

Av Merete Grimeland

Jeg har veiledet over 600 mennesker i å bruke penn og papir og lett tilgjengelig teknologi til å fortelle historiene sine. Hver gang de har skrevet har det lettet litt på trykket. Nå vil jeg dele denne erfaringen med flere. Skriv i 10 minutter hver dag er min oppfordring til deg. Vil du vite mer? Ta kontakt merete@worldwidenarrative.no