– Jeg hadde en plan

Publisert

01.02.2020 jeg hadde en plan. Jeg visste hva jeg skulle gjøre. Nå skulle jeg bare føde og være hjemme med jenta mi ett års tid, også skulle jeg tilbake til bedriften min å jobbe med forebygging av alkoholmisbruk med historiefortelling som metode med studenter.Jeg ser alkoholmisbruk rundt meg i min fortid, nåtid og fremtid. Det berører meg. Jeg må gjøre noe med det. Men…

7. mars kommer Lillesøster til verden. Vi er hjemme igjen 10. mars. Storebror er strålende glad for å ha blitt storebror. 12 mars går han i barnehagen og når vi henter kommer han ikke tilbake på flere uker. Ja, du vet jo hva som skjedde. En pandemi skjedde. 

Photo by 🇸🇮 Janko Ferlič on Unsplash

Vi ble en familie på fire veldig raskt. Litt sorg over en barseltid som ble noe annet, men også glede over at en ny normal ble fort normalt. Så spoler vi frem ett år. Vår 2021. Storebror er i barnehagen, lillesøster er fortsatt hjemme. En med masse energi som kjeder seg og vi håper på barnehageplass fra høsten. Hodet mitt er klart for å jobbe igjen, og jeg kickstarter litt for jeg har store forventninger til å komme i gang i august. Men jeg finner raskt ut at å jobbe med studenter nå er veldig uforutsigbart fordi ingen vet hvordan semesterstart vil se ut. Det er fjerde året jeg har forsøkt å få det til, men omstendighetene er i mot meg. Plutselig skjønner jeg at toget jeg sitter på har stoppet. Det har stoppet helt opp. Behovet for å forebygge er der, men jeg har ikke muligheten til å jobbe innenfor de rammene samfunnet krever og fortsatt oppnå resultatene jeg mener vi bør ha. 

Samtidig ser jeg mammaer overalt som er stressa, i den nye hverdagen, prøver å fikse alt for familien, men sitter på tog som raser avgårde uten at de egentlig har tid til å kjenne etter om de trives på det toget. Eller hva det er som gjør at de trives. 

Så jeg måtte kjenne etter. Skrive. Lytte. Forstå. Jeg måtte skrive om en hendelse som gjorde at jeg tenkte dette er grunnen til at jeg gjør den jobben jeg gjør. Og da fant jeg en dame som gråter. Til meg. Fordi hun er så takknemlig over å ha funnet ut noe fra barndommen. Som var utrolig viktig for henne som lærer i dag. Som gjorde at hun ble ennå mer motivert for å jobbe som lærer. Når jeg fant den historien tenkte jeg «det savner jeg. Å hjelpe noen på den måten». 

Så det skal jeg fremover. Damen som gråt hadde vært med på verksted i digital historiefortelling som varer i to dager. På dag 1 skriver vi bare. Vi leter etter historien de som deltar ønsker å fortelle innenfor temaet som er satt. Så skriver vi. I tre runder, for så å komme frem til en historie som skal leses høyt og settes bilder til. Resten av jobben er på dag 2 da alt settes sammen til en enkel stillbildefilm med nettbrett eller smarttelefon. 

Opplevelsen er ofte veldig spesiell for plutselig skal du tenke på noe en hel dag. Faktisk to hele dager. Når dypdykker vi såpass i tankene og opplevelsene våre? Nesten ikke i det hele tatt, og for noen, aldri. 

Jeg er overbevist om at alt starter med skrivingen. Nei, ikke alle trives med skrivingen, men de fleste gjør det. Og det er her den magiske verdien kommer. Den som handler om introspeksjon, om hva man skal gjøre med noe, det fører til motivasjon og handlekraft. 

Det vil jeg ta videre. Skrivingen. 

Vil du være med å skrive deg mindre stressa? Forstå deg selv bedre med penn og papir? 

Jeg sender deg en oppgave hver søndag så du kan sette deg ned å skrive litt. En historie om gangen, om livet ditt før, nå og i fremtiden. 

Behandler…
Suksess! Du er på listen.

Av Merete Grimeland

Jeg har veiledet over 600 mennesker i å bruke penn og papir og lett tilgjengelig teknologi til å fortelle historiene sine. Hver gang de har skrevet har det lettet litt på trykket. Nå vil jeg dele denne erfaringen med flere. Skriv i 10 minutter hver dag er min oppfordring til deg. Vil du vite mer? Ta kontakt merete@worldwidenarrative.no