Hvorfor jeg skriver dagbok

Publisert

Jeg var så redd for at noen skulle lese tankene mine da jeg var barn. Da kunne de skjønne hva det var jeg følte. Det var det skumleste av alt. Hvis noen forstod hvordan jeg egentlig hadde det. 

Tenk på det… 

Jeg prøvde nemlig å skrive en kort periode, men dagboken ble borte… og da ble selvfølgelig frykten min bekreftet. Så jeg skrev ikke igjen. Jeg tror egentlig den er på barnerommet mitt ennå… Jeg bare rota den bort. 

Livshistorien

Men det er en oppgave jeg husker godt fra barneskolen. En oppgave i o-fag (tror jeg) hvor vi kunne velge selv hva vi ville gjøre. Vi måtte bare få det inn i en arbeidsbok med blanke ark. Så jeg kunne nok sikkert ha laget en tegning. Men nei…. jeg hadde lenge gått og tenkt at jeg måtte skrive ned livshistorien min. Jeg tror ikke jeg var mer enn 10 år. Det hadde skjedd mye allerede i livet. Mye flytting, skilsmisse i familien, ny skole, nye søsken. Lang liste. For meg hvertfall. Så jeg ville skrive for å rydde i opplevelsene mine. 

Jeg husker jeg gikk å tenkte på det, og søkte etter enn mulighet for å gjøre det. Jeg kunne sikkert bare ha skrevet på egenhånd, men jeg trengte en unnskyldning for å gjøre det. Så kom denne åpne oppgaven på skolen. Og jeg skrev det beste jeg kunne. I kronologisk rekkefølge. Jeg skrev iherdig, men jeg var nøye på å ikke skrive hva jeg følte eller tenkte om det. Det var bare det som hadde skjedd. Det var liksom «dette er meg-historien».  Jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg lurer på hva læreren min tenkte da hen leste det. 

Utover denne skriveoppgaven, skrev jeg ikke ned tanker og følelser i særlig grad. Det var så skummelt.  

Skriver dagbok, med peanøttsmør på skulderen.

Hva kan jeg gjøre med det.

Hvertfall ikke på 20 år. For da begynte jeg igjen. Så smått. Hver gang jeg strevde eller trengte å gjøre noe med motivasjonen min for noe. De dypeste tankene og følelsene skrev jeg ikke ned. De som kanskje noen ville kalle traumer, tap, avvisning og sorg.  

Men det gjør jeg i dag. For jeg vet at dagboken min må være konstruktiv. Ellers skriver jeg meg ned i et svar høl. Også blir jeg sittende der til noen strekker hånden ned.

Så når jeg skriver må jeg alltid komme inn på «Hva skal jeg gjøre med det?». Noen ganger er det å akseptere noe. Andre ganger er det handlig. 

Det fører til endring i livet mitt. Positiv endring. Så jeg får det bedre. Det er derfor tenker jeg at alle burde ha en dagbok. 

Hvis du kan skape positiv endring i livet ditt med penn og papir. Så må det jo være en god idé 🙂  

Av Merete Grimeland

Jeg har veiledet over 600 mennesker i å bruke penn og papir og lett tilgjengelig teknologi til å fortelle historiene sine. Hver gang de har skrevet har det lettet litt på trykket. Nå vil jeg dele denne erfaringen med flere. Skriv i 10 minutter hver dag er min oppfordring til deg. Vil du vite mer? Ta kontakt merete@worldwidenarrative.no