En spontan selvrefleksjon

Publisert

Noen ganger er det vanskelig å finne ut hva en skal skrive om. Slik har jeg det nå – ingenting dukker opp i hodet mitt. Det jeg pleier å gjøre da er at jeg bare begynner å skrive. La oss sammen se hvordan det går…

“Nå skriver jeg og håper det kommer noe fornuftig ut. Bla bla bla… Kanskje er jeg litt sliten, jeg vet det har vært mange tanker i hodet i det siste. Det har vært en del kaos og det har vært vanskeligere å roe seg ned enn vanlig. Jeg jobber med det. Noen ganger blir stresset såpass mye at de teknikkene som ellers fungerer så fint, de tar litt lenger tid å få til å fungere. Eller at jeg er så sliten at jeg ikke engang orker å prøve. Det er helt greit iblant det også. 

Overgangen fra å være hjemmemamma i nesten to år gjennom en innestengt pandemi, og til å begynne å jobbe igjen, det er en prosess. Jeg har i en så lang periode nærmest utelukkende vært “mamma”, men nå er jeg også “Camilla”. Camilla som skal være kreativ, få unna oppgaver, bidra positivt til arbeidsmiljø, ha en timeplan.

I starten var det utelukkende helt utrolig deilig. Det var så herlig å ha mer “rom” rundt meg selv, mer tid alene. Å kunne ha voksne samtaler, bruke hodet på en annen måte, få nye utfordringer, impulser. Det var spennende etter å ha vært hjemme med barn så lenge. 

Men nå… nå er spenningen der fortsatt, og gleden over å kunne ha noe eget å drive med, noe utover meg selv og min familie. Men jeg merker også at stresset kommer krypende. Følelsen av ansvar, tidspress og å måtte prestere mer.

Det er nytt. Jeg har på en måte vært så lenge i dvale. Det kan kanskje mange av oss føle på nå som samfunnet åpner mer og mer. 

Mannen min skal nå også tilbake på kontoret. For første gang på to år skal han ha faste dager han skal reise inn til Oslo. Det er også nytt… Og spennende. Og potensielt litt slitsomt siden det er tilsammen tre timers reise.

Det er en del store endringer nå for meg og min familie personlig. Ikke minst har vi de siste ukene vært vitne til enorme lidelser. Sett i sammenheng med hva som skjer i verden har vi lite å klage over her, samtidig er det ikke rart det føles kaotisk og stressende. 

Mer enn noen gang er det viktig å ha tunga rett i munn og sørge for å ha et helhetlig perspektiv over livet. Det er fort gjort å gå seg vill når hjulene setter i gang og dagene blir mer kaotiske, varierte og hektiske. 

Her er den daglige skrivingen god å ha. Da kan jeg hver dag få litt tid for meg selv og fundere over hvor jeg er og hvor jeg er på vei. På den måten kan jeg unngå å famle meg frem i mørket.

Det jobber jeg ekstra mye med nå som jeg merker jeg er mer stresset enn vanlig. Stresset tyder på at noe må oppdages og jobbes med. Da er det viktig å ta tyren ved hornene og få kontroll før det eskalerer.”

Sånn! Da fikk jeg til å skrive noe likevel. Ikke nok med det – jeg fikk inn litt selvrefleksjon og oppmuntring til selvhjelp!