– Du trenger ikke være stressa

Publisert

En ting som jeg syns er vanskelig er når responsen på en følelse, i dette tilfelle stress, er «Men det trenger du ikke tenke på». Da kjenner jeg at jeg blir faktisk litt provosert. For da ser jeg for meg at det er en av og på knapp inni meg som jeg ikke har funnet ennå. Så med stress av og på knappen så er det jo bare å sette den på av. Hallo! Så enkelt er det jo. 

Photo by Kelly Sikkema on Unsplash


Jeg vet at de som gir det svaret mener godt, jeg vet det. Så er det likevel sånn at det ikke gir rom for den reelle følelsen. «Ja, det er ikke rart du er stressa når det er midt i en pandemi, du skal levere i barnehagen, starte å jobbe igjen, kle på deg sjøl ( 😀 ), lage mat til alle, sørge for at alle har det tøyet de trenger, osv.» Bare være med inn i følelsen litt. Anerkjenne den. 


Men så kommer den vanskelige greia. For det er en av og på knapp inni der et sted, eller nei, det ekke det. Men det er et kamera. På film og tv så er det alltid noen som velger hvilken vei kamera skal stå og hva som skal være foran. Meget forenklet sammenligning, jeg er med på det.  Men vent litt, det jeg tenker på er perspektiv. Hvilket perspektiv tar du. I min verden kaller vi det narrativ. Hvilket narrativ har vi gående i hverdagen? Hvilken historie forteller vi oss selv? Så klart er det mye å gjøre, det er mye å holde orden på, samtidig som det er enormt mye som gjerne vil ha oppmerksomheten vår. og da tenker jeg ikke på barna våre. De står fremst i køen og er de som skal prioriteres. Jeg mener telefonen med hundrevis av sosiale medier og apper som ønsker at du skal sjekke de minst en gang om dagen. Du skal hvertfall sjekke innom å lese litt og gjerne oppdatere litt hva som skjer. Jeg trokke hjernen kan skille mellom det i utgangspunktet uviktige sosiale medier og apper egentlig er, så det er konkurranse på lik linje med alt annet. Plutselig er det like viktig å sjekke Facebook som å høre på hva som har skjedd i barnehagen. Også blir hjernen skikkelig irritabel for den blir jo avbrutt hele tiden. Også blir den stressa. 


Vet du hva, akkurat nå var det en app som sa fra at jeg måtte begynne å løpe snart. Jeg har ikke løpt på 100 år, så det var jo bare appen som ville ha oppmerksomhet. Men herrejemini jeg blir stressa. jeg må faktisk putte i kalenderen alle gangene jeg skal løpe neste uke. Og jeg vet jo det at jeg kommer jo ikke til å løpe neste uke. Selvom jeg har lagt inn reminder i appen. 


Så her trenger jeg å snakke med meg sjøl litt. Å møte meg selv sånn som jeg ønsker at andre skal møte meg. 
«Det er ikke rart du ble stressa nå, Merete, for plutselig måtte du planlegge en aktivitet for neste uke som du egentlig aldri gjør, men drømmer om å gjøre for å komme i bedre form. Også sitter du egentlig hjemme med sykt barn (som sover) og antageligvis må være hjemme på mandag i tillegg, så uka di er ganske uforutsigbar bare på grunn av det. Så plutselig var drømmene for fremtiden og nåtid i kræsj med hverandre. Da er det ikke rart du blir stressa. [Pause] Men hva kan du gjøre med det? Kan du stille deg selv spørsmålet «må jeg egentlig gjøre noe med det akkurat nå som jeg er opptatt med noe annet?»

Av Merete Grimeland

Jeg har veiledet over 600 mennesker i å bruke penn og papir og lett tilgjengelig teknologi til å fortelle historiene sine. Hver gang de har skrevet har det lettet litt på trykket. Nå vil jeg dele denne erfaringen med flere. Skriv i 10 minutter hver dag er min oppfordring til deg. Vil du vite mer? Ta kontakt merete@worldwidenarrative.no